Systematisk bruk av sanseintegrasjon reduserer behovet for tvang i psykiatrien

Tvang i psykiatrien er et stort problem for pasienter, ansatte og samfunnet. Forskningsergoterapeut Charlotte Andersen dokumenterer i sitt studie fra 2017 at systematisk arbeid med sensorisk integrering og sensorisk modulering kan redusere tvang blant psykiatriske pasienter.

• Behovet for tvangsfiksering falt med 38 %
• Behovet for tvangsmedisinering falt med 46 %
• Totalt sett falt behovet for tvang med 42 %

Unge og voksne i psykiatrien har oftere enn andre føleforstyrrelser, noe som kan påvirke livskvaliteten og føre til økt sensitivitet. Sanseforstyrrelser kan komplisere den mentale tilstanden og føre til angst. Motsatt kan beroligende sanseintegrasjon endre tilstanden, og i mange tilfeller forhindre og deeskalere konflikter, og dermed redusere behovet for tvang.

To prosjekter – samme konklusjon
Forskningsergoterapeut Charlotte Andersen har ved flere anledninger forklart hvordan tvang i psykiatrien kan reduseres ved hjelp av sanseintegrasjon. Prosjektene er basert på SPI-metoden (Sensory Processing and Intervention), og handler om å arbeide strukturert med de menneskelige sansene: Hørsel, lukt, smak, syn, balanse, berøring og muskel-leddsans. Ved å systematisk tilby pasientene sansestimulerende aktiviteter, dokumenterer prosjektene at sanseintegrasjon kan redusere tvangshandlinger blant psykiatriske pasienter.

Pilotprosjekt 2013*

• Mål:
Å redusere beltefiksering med 50 % innen seks måneder

• Resultat:
0 beltefikseringer etter bare 3 måneder

Cae-control-studie 2017**

• Mål:
Å redusere bruken av tvang blant psykiatriske innsatte

• Resultat:
Behovet for tvangsfiksering falt med 38 % 

Behovet for tvangsmedisinering falt med 46 % 

Totalt falt behovet for selvbeherskelse med 42 %